mandag 28. september 2015

Fremtid på hold

Om ikke mange dagene - setter jeg fremtiden min på "hold".


Det skal bli veldig rart, og ikke minst uvant å ikke ha fokus på fremtiden 
når dagene gryr, for så sakte å gå mot kveld igjen.
 
Å legge planer, dagdrømme, fantasere, føle spenning og bekymring er en del av det som kan gi frihetsfølelse - og noen ganger angst ved å gruble over fremtiden.
Det kan være så inderlig godt noen ganger å bare la tanker og oppmerksomhet dras inn i fremtiden - der ingenting faktisk skal utføres, men bare utfolde seg i bilder og forestillinger
 
Samtidig som det skal bli rart - skal det også være en lettelse å ta en pause fra alle tankerekker som starter med..
- hva om, hvis bare, dersom at, håper på, skulle ønske, i morgen - da.....
 
 
 
 


 
 
 
 


fredag 4. september 2015

Facit?

Det er så lett å starte
...og, enda lettere å slutte.
 
Finnes det en like lett facit på hvordan en skal klare å opprettholde nye vaner fremfor å slutte?
 
Tror ikke det - men, kanskje noen tips til hva som kan gjøre det lettere å fortsette.
 
Først og fremst må en gjøre endringer som betyr noe for en selv, ikke følge "strømmen"  med å gjøre det disse "alle andre" har fått for seg å gjøre av endringer. 
 
Hva som gjør at dette er viktig for meg? 
 
Hva vil være annerledes når jeg gjør dette?
 
Og ikke minst:
 På en skala fra 0-10
hvor viktig er det
 - akkurat nå?
 
Når vi er sammen eller møter noen som virkelig har tatt tak i livet sitt på ene eller andre måten, blir vi gjerne øyeblikksinspirert - det vil jeg også gjøre, sånn vil jeg bli, ha det osv. Fullt og fast bestemt på å starte endringsprosessen vår går vi i gang, og lykkes - helt til vi og sansene møter noe som oppleves bedre, og vi glemmer det vi hadde startet.
 
skjedde det en endring på skalaen? Er det like viktig som før den nye "fristelsen" dukket opp?
 
Grunnarbeidet ligger i å velge rett endring til rett tid, tenker jeg. 
Og, passer det ikke akkurat nå - så må det få være greit nok det også.
 
Som Kong Harald sa når dronningen ønsket han skulle lære å snakke fransk.
"når er det for sent å lære å snakke fransk?" - "aldri", fikk han til svar.
"Vel, da venter jeg litt til " sa han og lo godt.



 
 
 
 

 
 
 
 


torsdag 3. september 2015

Til det motsatte er bevist

....liker de meg


Har du opplevd å få en følelse av at den du traff, snakket i tlf med eller var sammen med ikke liker deg? At de har noe imot deg og aller helst vil unngå deg? Kanskje grublet over hvorfor -  og funnet mange nok årsaker som opprettholder tanken som en "sannhet"?

Hvor kom tanken fra, hva var det som trigget den? 

Det kan ha vært feks at vedkommende ikke svarte deg, eller overhørte det du sa. Snakket i et bestemt tonefall eller avsluttet samtalen raskt og uventet.  Så på deg med et spesielt blikk eller så forbi deg. 

Hvordan kjentes det i kroppen? Ubehagelig, sårt, frykt eller kanskje som sinne

Men, sjekket følelsen sannhetsgehalten i tanken før den slapp løs feks ubehaget? Sjekket den andre mulige årsaker til at personen opptrådte som den gjorde? 

Vi kan gjøre mennesker stor urett ved å ikke gjøre det - iallefall om vi følger på med påstander om at personen er slik og sånn (basert på vår ufiltrerte tanke og følelse) til andre rundt. 

" xxxxvar fullstendig uinteressert og avvisende" - mens sannheten kan være at vedkommende stod i egne tanker om noe uheldig som var skjedd. 

" xxxxså på meg med et iskaldt blikk" - mens vedkommende ikke ante noe om hvordan øye så ut

Det er mye jobb og fryktelig slitsomt å gå rundt å gruble på at ingen liker en - og sannheten er vel at en kanskje aldri kan vite om svaret du ville fått om du spurte er sant eller ikke. 

Det kan være greit å være litt naiv og tenke at alle liker meg - inkludert meg selv. 
Det utløser sannsynligvis en mye bedre og kraftfull følelse.